I morges var det igjen ny kriging i Nord-Kivu - denne gangen bare 12 km fra Goma. Det var den første kampen mellom M23 og regjeringsstyrkene siden fredsforhandlingene starta i fjor. I kamphandlingene som jeg nevnte for noen dager siden, mellom andre grupper i en by lenger nord i Nord-Kivu, ble minst 40 personer drept. Det er noen titalls aktive bevæpna opprørsgrupper i området.
Funderingene beveger seg fra småskala fysisk vold til ditto storskala.
I forigårs skrev jeg om oppfatninger av "ekte mannfolk" i småskala-vold. Det er uten tvil relevant for storskala-vold også. Såvidt jeg husker er det bare ett land i verden som har verneplikt for kvinner (Israel) og selv der har kvinner et år mindre verneplikt enn menn. Krig er en mannegreie - det er ikke til å stikke under en stol.
Krig handler om ressurser - land, mineraler, eller annet - altså om å kunne forsørge sine, om å eie, å ha. "Ekte mannfolk", i følge dominerende oppfatninger, kan ikke passivt godta å miste eiendom eller andre ressurser - de må forsvare seg og sitt. Gjerne aktivt innta mer - nytt land, nye gruveområder. Å miste, å tape - det er umannlig, det er uforenlig med å være ekte mann, det er kanskje til og med utilgivelig for en mann. I hvert fall uten å yte voldelig motstand. En ærlig tapt kamp, der innsatsen har vært stor og modig, er heller akseptabelt. Krig handler altså også om stolthet og ære.
"Ekte mannfolk" må vise muskler, vise at de slett ikke er redde, skryte av sin fysiske styrke. I storskala-vold kan det for eksempel bety å gå til angrep litt utenfor storbyen for å flekse muskler til FN, samtidig som FN installerer en ny kampstyrke - med historiens første FN-mandat til å angripe - i området.
(Dette er selvfølgelig ikke en hel og full sannhet. Det finnes mye mer i det store bildet. I virkeligheten finner man aldri en enkel årsak-virkning-sammenheng. Men det er noe i det, allikevel. Dette er en av fargene som males med bred pensel, om jeg kan videreføre "det store bildet"-metaforen.)
Så, hvordan skape fred? Svarene er banale. Jevnere fordeling av ressursene. (Ja, jeg hører sarkastisk at John Lennon synger "No need for greed or hunger / A brotherhood of man / Imagine all the people sharing all the world" og jeg vet det er drømmeri - det er derfor jeg fra første stund innrømma at svarene er banale.) Skape ikke-voldelige, ikke-aggressive måter å uttrykke og ivareta stolthet og ære på for menn.
Ta ansvar, vise styrke og muskler, forsørge og være modig på mer konstruktive måter. Dyrke mat, for eksempel. Drive handel (med folk i fattige land, for eksempel). Kjempe for sletting av illegitim ulandsgjeld. Kjempe for pressefrihet. Vise omsorg. Bygge en vei. Brenne murstein til en skole. Gå en ekstra mil.
Funderingene beveger seg fra småskala fysisk vold til ditto storskala.
I forigårs skrev jeg om oppfatninger av "ekte mannfolk" i småskala-vold. Det er uten tvil relevant for storskala-vold også. Såvidt jeg husker er det bare ett land i verden som har verneplikt for kvinner (Israel) og selv der har kvinner et år mindre verneplikt enn menn. Krig er en mannegreie - det er ikke til å stikke under en stol.
Krig handler om ressurser - land, mineraler, eller annet - altså om å kunne forsørge sine, om å eie, å ha. "Ekte mannfolk", i følge dominerende oppfatninger, kan ikke passivt godta å miste eiendom eller andre ressurser - de må forsvare seg og sitt. Gjerne aktivt innta mer - nytt land, nye gruveområder. Å miste, å tape - det er umannlig, det er uforenlig med å være ekte mann, det er kanskje til og med utilgivelig for en mann. I hvert fall uten å yte voldelig motstand. En ærlig tapt kamp, der innsatsen har vært stor og modig, er heller akseptabelt. Krig handler altså også om stolthet og ære.
"Ekte mannfolk" må vise muskler, vise at de slett ikke er redde, skryte av sin fysiske styrke. I storskala-vold kan det for eksempel bety å gå til angrep litt utenfor storbyen for å flekse muskler til FN, samtidig som FN installerer en ny kampstyrke - med historiens første FN-mandat til å angripe - i området.
(Dette er selvfølgelig ikke en hel og full sannhet. Det finnes mye mer i det store bildet. I virkeligheten finner man aldri en enkel årsak-virkning-sammenheng. Men det er noe i det, allikevel. Dette er en av fargene som males med bred pensel, om jeg kan videreføre "det store bildet"-metaforen.)
Så, hvordan skape fred? Svarene er banale. Jevnere fordeling av ressursene. (Ja, jeg hører sarkastisk at John Lennon synger "No need for greed or hunger / A brotherhood of man / Imagine all the people sharing all the world" og jeg vet det er drømmeri - det er derfor jeg fra første stund innrømma at svarene er banale.) Skape ikke-voldelige, ikke-aggressive måter å uttrykke og ivareta stolthet og ære på for menn.
Ta ansvar, vise styrke og muskler, forsørge og være modig på mer konstruktive måter. Dyrke mat, for eksempel. Drive handel (med folk i fattige land, for eksempel). Kjempe for sletting av illegitim ulandsgjeld. Kjempe for pressefrihet. Vise omsorg. Bygge en vei. Brenne murstein til en skole. Gå en ekstra mil.
No comments:
Post a Comment